Bilde: Utvask etter ei som hadde dødd på legd. Tegnet av Amund Hagen via Historiefortelleren.no
“Legd” skriver seg fra 1200-tallet og var en form for omsorg for uforsørgede og fattige, der de ble flyttet fra gård til gård på omgang (også kalt husgang tilbake i vikingetida). Her fikk de mat og husrom, f.eks i 2 uker, før de ble sendt videre til neste gård.
Dette ble lovfestet i Frostatingsloven i 1276, og de som tok til seg personer på denne måten fikk en viss sum i støtte. Ordningen varierte etter helsetilstanden. De med dårligst helse fikk oppsatte ruter som måtte følges, mens de som til dels var arbeidsføre ble auksjonert bort i en omvendt auksjon. Den som bød minst i godgjørelse (dvs. penger i støtte) fikk tilslaget på den delvis arbeidsføre ut fra en forutsetning om at han kunne arbeide litt - og dermed hadde en verdi.
Det gjaldt imidlertid å ikke bli sittende med den uforsørgede da han/hun døde, da måtte en betale begravelseskostnader !
Fattigkommisjonen
Fra midten av 1700-tallet ble en “fattigkommisjon” oppnevnt i hver bygd. Denne bestod av presten og lensmann samt et par høyerestående personer. Det var disse som avgjorde hvem som skulle få hjelp, og hvordan. Kravene til å få hjelp ble etterhvert skjerpet, blant annet måtte en ha borett i kommunen (minst 3 år med arbeid). Det var forbundet med skam å få hjelp.
Frivillig pensjonsordning
I 1906 eksisterte det en frivillig ordning mellom arbeidstaker og arbeidsgiver om å sette av et lite beløp til pensjon. Også staten var noe delaktig. Men ordningen ble lite brukt for folk trengte det de tjente til livets opphold, så den fikk liten respons. 1935 var det bare hver 4 de arbeidstaker medlem i en fagforening - som styrte ordningen.
Mot dagens trygdeordninger
I 1936 kom lov om Alderstrygd. Denne var behovsprøvd, så det var mange som ikke fikk. F.eks de som hadde “kår” på gårdene eller annen inntekt.
1 1939 kom Arbeidsledighetstrygd. Under krigen ble mange av de sosiale godene tatt bort, men etter krigen var det nok mer samhold og en sosial holdning blant folk. I 1946 kom barnetrygda (vi trengte mer folk).
I 1957 kom syketrygd til alle. I 1959 ble det alderstrygd til alle uten behovsprøving. I 1961 kom uføretrygden. I 1967 - folketrygd fra 70 år, som ble senket til 67 år i 1973.