Det var to husmannsplasser som het Naustgjale. Den nederste ble bygd rundt 1850 og lå rett nedenfor her – der hytta «Solbu» ligger. Det var Ola Sivertsønn og kona Olava Henriksdtr. som rydda denne plassen. De hadde 5 sauer og satte 4 tønner potet. I tillegg var Ola skredder. Men etter 1875 ble Ola blind og da flytta de hit – der Naustgjale 2 lå. Det var nok barna (Lorns og Johannes) som hjalp dem med å sette opp denne plassen. Men denne plassen eksisterte ikke lenge.
Etter at Ola flytta fra Naustgjale 1 skjedde noe som var svært uvanlig på den tida: Gårdeieren (Hegdal) skulle ha ny husmann i Naustgjale, og det måtte være en dugande mann. Men til Naustgjale kom det en kvinne uten mann, Ragnhild Sivertsdtr. f.1837. Mora var fra Høsslandet og faren var sjømann men druknet ung.
Om Ragnhild ble det sagt: Alt kan hun gjøre bedre enn en mann. Hun var et kraftig kvinnfolk med godt hode. Om sommeren var hun budeie på Simadalen i Nordfjellet, og om vinteren var hun «taus» (tjenestejente) på Hegdal. Men i tillegg var hun med som mannskap på fraktjekter fra Inderøy, som seglet til Trondheim med jordbruksvarer og hadde handelsvarer i retur.
Det går en historie om Ragnhild: En gang hun var med en jekt til Trondheim kunne det gått riktig ille på hjemturen om det ikke hadde vært for Ragnhild. Jekteieren og og en annen som var med som mannskap hadde festa i byen rett før de skulle dra, og var dårlig skikka for reisen – men jekteieren ga likevel ordre om å kaste loss. Da de kom ut i Strindfjorden blåste det opp og sjøen slo over jekta. Ragnhild ble alene om å føre jekta hjem, for de to andre hadde sovna under en seilduk. Jekta kom seg hjem og Ragnhild fikk skryt, men de to andre fikk bank av sønnene til jekteieren. De var visstnok avholdsfolk og likte ikke slik oppførsel !
Rundt 1900 begynte Ragnhild å slite med helsa, og flyttet til Sjøenget der hun bodde resten av livet. Husene i Naustgjale ble revet og jorda lagt tilbake til gården igjen.