Kultursti Straumen – Vangshylla på Inderøy
Bare enda et WordPress-nettsted
Du kan se tufter etter husmannsplassen som lå her, men det er ikke kjent når den var i bruk og heller ikke hvem som bodde her.
Plassen er ikke nevnt i skriftlige kilder og må derfor ha vært i bruk kun en kort tid. Like ved tuftene er det registrert en gravhaug.
Kommer du fra vest (Vangshylla) er du nå på vei mot husmannsplassene som hørte til under gården Rostad.
I dag er det rasteplass ved den gamle kaia nedenfor Rostad. I strandkanten kan en se steinmuren som er siste rest av kaia som ble anlagt her av Jørgen Richter etter at han kom til Rostad i 1823 (Han tok over gården i 1826 fra svigerfaren Ole J. Rostad).
På fjorden kom det i gang rutetrafikk med anløp til kaia, og det var også hyppige anløp med både gods og persontrafikk fra Trondheim, Levanger, og andre steder. Båtveien var i den tida «hovedveien» til Rostad før motorisert ferdsel over land var aktuelt.
Kaia ble brukt til rutetrafikk fram til ca. 1950. Mens teglverket på Rostad fortsatt var i drift gikk det med veldig mye ved. Dermed ble også skogen hogd ned, og i lang tid ble det derfor fyrt med kull på Rostad. Spesielt etter at det ble barnehjem. Øst for kaia ble det bygd opp et hus som fungerte som kull-lager («Kolbua»). Det kom båtlaster med kull om sommeren. Kullet ble lagret her, og kjørt til gården vinterstid.
Les mer om «industrieventyret» på Rostad her.
Kullbua lå 30 meter lenger nord for kaia. Når det kom kull til Rostad med båt om sommeren ble den kjørt i «bikkvogn» til kullbua (kolbua) og tippa der. Om vinteren ble kullet kjørt til gården med slede.
Bildet er fra ca 1875. Legg merke til pakkhuset og kullbua. Etter at det ble barnehjem ved Rostad i 1902 ble det bygd et badehus ved pakkhuset. Kaia var i bruk fram til ca 1950
Rett overfor kaia stod det et badehus. Vann ble pumpa opp fra sjøen og varma opp i badehuset. Det var ovn i badehuset og det ble brukt både om sommeren og vinteren.
Ved Råvika, på Rostadsiden av gjerdet står Richter-eika som Ole Richter planta her som 12-åring i 1841.
Dette er en av de eldste husmannsplassene i bygda – kanskje anlagt så tidlig som i 1665, men helt sikkert fra 1701.
Plassen lå svært fint til, med noe jord å dyrke slik at de kunne fø opptil 2 kyr, sauer og geiter, og kunne drive fiske på fjorden. Flere av husmennene i Råvika var gode håndverkere – særlig tømmermenn – og tjente nok noe på det.
Det er også kjent at husmannen Ola Mikkelson som døde i 1794, drev litt som pengeutlåner og at eldste sønnen, Peder Olson, brukte farsarven sin og kjøpte gårdene Klepp og ytre Aas.
Råvika, som lå under Ulvin, ble fradelt gården i 1910 og er i senere tid brukt som fritidseiendom.
Denne plassen lå i beitet rett ovenfor Råvika, og grunnmuren (Arntmuren) er enda lett å se.
Det var en liten plass uten husdyr, men med litt potet og korn. I tillegg til gårdsarbeid (pliktarbeid) livnærte de seg med fiske. I 1801 bodde Arnt og Brita her. De hadde en datter og 3 sønner som alle ble utkommandert som grensevakter i Verdal i 1807-1814. Den yngste var 18 år. Den eldste, Jon, tok over plassen etter 7 år som grensevakt.
I 1865 kom det nye folk til plassen, Arnt og Marta. De kom flyttende fra Arntberget som lå under Rostad, men kom opprinnelig fra Horg. De hadde 3 barn. Den yngste, Theodor (f. 1845), var sjømann. I 1875 bodde også han og kona med to barn på Arntplassen.
Plassen ble lagt ned rundt 1910 og jorda ble lagt til gården.
Nedenfor Mariaplassen helt nede ved sjøen ligger Vegghushølet. Et vegghus var en primitiv hustype som ble benyttet i eldre tid, men de fantes og var bebodd her på Utøy så sent som første halvdel av 1900-tallet.
Huset hadde tre vanlige vegger av tømmer eller var utformet som jordgamme med ljore i toppen. Den fjerde veggen var en loddrett bergvegg. Mot denne veggen lå ildstedet som ble brukt om dagen for matlaging/koking o.l. Da ble bergveggen oppvarmet og ga fra seg varme om natten.
Dette var nok en fattigmannsbolig, og her skal det ha stått et slikt hus. Lokalt ble plassen kalt for «Vegglusholet», enten fordi det var lettere å si eller fordi det i dette huset var vegglus (lus trives i urene miljø). Vi ser at bergveggen er forvitret og det har rast løse steiner fra fjellveggen. Dette har bakgrunn i at fjellet først ble oppvarmet og dannet sprekker, deretter har vann trengt inn, frosset, og sprengt i stykker fjellet.
Det er lett å komme til og fra med båt, og sjøen og fiske var nok avgjørende for å overleve på et slikt sted.
Det er trolig Maria Mortensdtr. født 1814 som har gitt navn til denne plassen. Hun var fra Ytterøy og var gift med Ola Erikson som var husmann under en av Ulvingårdene. Her hadde han pliktarbeid, og i tillegg drev han med fiske. Ola og Maria drev den ene av de tre Sleipvikplassene og hadde en sønn, Eirik. Eirik fisket sammen med faren da han var gutt, men det var vanskelig med arbeid og han dro etterhvert til Amerika for å søke lykken. Like etter at Erik dro døde Ola, og Maria flytta fra Sleipvika (kanskje var hun nødt til å flytte). Hun fikk en jordbit litt lenger øst der hun og søsteren Siri rydda og bygde seg et nytt hjem: Mariaplassen.
Det var Maria som drev jorda og husarbeid, og Siri som var på sjøen. At Maria var et håndfast kvinnfolk ser vi av steinmuren langs åkerkanten. Dette var Maria sitt verk, og det ble et fint jordstykke hvor de kunne fø to sauer og en gris. Potet og korn dyrket de også. Nedenfor stua i en liten vik hadde Siri båtplassen sin – den heter enda i dag «Siri-støa». Dette var navnet på båtstøa (båtplass/fortøyning) sett fra land – fra sjøsiden ble den kalt «Kjerring-røffelet»*. Det var trolig en viss likhet…
Da Maria og Siri ble eldre kom det bud fra sønnen til Maria, Eirik. Han hadde nok funnet lykken i Amerika, og de måtte komme etter de og. På den måten ble det tomt på Maria-plassen – men navnet lever fortsatt videre.
* Bakenden på kjerringa…
Her lå det tidligere en liten grend av husmannsplasser, som etterhvert ble solgt som selvstendige småbruk.
Fra øst har vi Sjøenget, tidligere Bakken eller Sleipvika. I dag er det en hytte like ved det gamle småbruket (som er ubebodd).
På øvre side av veien, lenger vest, ligger Ulvinbakken som er i bruk også i dag.
Nede ved sjøen ligger Sleipvika, tidligere husmannsplass, som idag er hytteeiendom.
Nærmest på bildet ser vi Nessbakkin, som var husmannsplass under Ness. Dette er en svært gammel husmannsplass, nevnt første gang i 1758. Plassen er liten, men i 1865 er opplyst at de fødde ku, 5 sauer, geit og gris. Det var Rasmus Jonson, f. 1816, og kona Marta Larsdtr. som var der da. De fikk kjøpe Nessbakkin omkring 1878, men solgte småbruket til Andreas Lorentsen, f. 1839 og Gurine Halvorsdtr.
Ved en tragisk ulykke drukna Andreas i Skarnsundet den 11/3-1901. Sønnen Ludvik og kona Karen Rasmusdtr. Norem tok da over bruket. Ludvik var kjent som en svært dyktig fisker og ernærte seg av sjøen. I 1919 solgte de Nessbakkin til Øver-Aunet og flytta med familien til Solvang uti Vangsgrenda. Stua i Nessbakkin stod og vart brukt til høybu fram til 1960-åra.
Bildet viser hvordan grenda så ut i 1922 da bildet ble tatt av Nils E. Aunet. Lengst i øst ligger gården Forr som er nevnt i skrifter fra 1500-tallet (1). Under denne gården var to husmannsplasser. Av disse lå den ene på Labergståa nede ved sjøen. Der bodde Kak-Hans som ernærte seg ved å selge brødvarer som han kjøpte i Mosvik. Han var også mye brukt som bedmann når det skulle være selskap. Labergståa var lasteplass den tida de fraktet ved med jekter til Trondheim.
Øverst i grenda ligger Ulvinaunet (2). I 1854 var det kårenka på Øver-Ulvin som delte fra og bygde dette bruket. Det har derfor hele tiden vært et selvstendig småbruk. Lenger ned ser vi Tronhusaunet som opprinnelig var husmannsplass under Tronhus og var i bruk som plass kanskje så tidlig som 1665, og er dermed en av de eldste husmannsplassene i bygda (3). Alt i 1833 ble Tronhusaunet kjøpt og ble et fint småbruk.
Nærmest på bildet ser vi Nessbakkin, som var husmannsplass under Ness. Dette er en svært gammel husmannsplass, nevnt første gang i 1758. Plassen er liten, men i 1865 er opplyst at de fødde ku, 5 sauer, geit og gris. Det var Rasmus Jonson, f. 1816, og kona Marta Larsdtr. som var der da. De fikk kjøpe Nessbakkin omkring 1878, men solgte småbruket til Andreas Lorentsen, f. 1839 og Gurine Halvorsdtr.
Ved stien mellom Sjøenget og Mariaplassen står det ein lund med store almetrær. Går vi attende i tid – før 1800,var alm nærmast eit ”hellig ” treslag. Eit gamalt ordtak sa:”Eit almetre er meir verd enn heile skogen.” Grunnen var nok at barken på alm var ein viktig ingrediens når dei laga barkebrød. Furubark var den største delen i barkebrødet, men hadde dei ikkje almebork, rau brødet sunt.
Også i dag blir alm saman med eik, ask, bøk, lind, lønn, hassel og svartor betegna som Edellauvskog. Det er varmekjære treslag som gjerne vil ha næringsrik jord. Og i sørhellingane ned mot sjøen, der stien går, finnes det fleire slike blandingsbestandar og enkelttre av slike treslag. Men ei tid når det var hungersnaud på grunn av lite matkorn var alm eit trua treslag. Det er fortalt at det kom folk heilt frå Nordli hit til Inderøy, for og få tak i almbark. Da vart det planta alm på gunstige plasser. Kanskje er denne lunden også planta?
Det er så mye snakk om klimaforandring i dag på grunn av CO2 utslepp, men variasjon har det nok vore til alle tider. Dei hadde nok ønska seg eit tynnare ozonlag i 1836. Det er siste året det vart nytta barkbrød i stort omfang. Det var uår! ”Råtti høy og frøsi korn”. Så kom ”Gærnversnatta” 12. okt. 1837, som det er fortalt om før, med sine ødeleggelser.
Vinteren 1849 var det kolosale snømengder, som ikkje reiste før sist i mai. Regn og snøelingar heile sommar Frosten kom ved Mikkelsmesse (29. sept.) Snøen kom tidleg. 14. okt. var det konfirmasjon og da køyrde dei slede til kyrkja. Altså eit nytt uår. Våren etter, kjøpte heredstyret inn såkorn, som det var svært lite av i kommunen. Og så, midt oppi dette: Vargvinteren 1845 – 1846. ”Det befantes en overdreven mengde ulv i prestegjeldet.”
Den verste barkebrødtida var nok på 1400 og 1500 talet, og 1591 er omskrive som det verste ”svartåret” når det er snakk om avling og mat.
Furubarkmjøl vart også blanda i kornmjølet for å dryge det, men det gav ein beisk smak enten dei laga brød eller graut.
Kan det vera eit alternativ i dag, som slankekost – – når eit av dei største helseproblem er fedme – – på grun av for god og mye mat?
Langs stien har det foregått mye spennende opp gjennom tida. Nils Undersåker forteller i denne artikkelserien om selvopplevde hendelser og gjenfortalte historier om folk og hendelser langs stien. Svein Jørum har illustrert mange av artiklene. Vi startar frå Vangshylla. Den personen eg først og frems tenker på da, er Georg Voldseth. Mitt første møte med […]
Frå Vangshylla tek vi gamlevegen, som vart laga først på 1800-tallet og vart brukt fram til 1930, da det vart ny veg til Vangshylla. Vidare opp bakkane til Dalenget. Her kjem vi dit husmannsplassen ”Lisa-råa” låg. Før vi fortsett, skal vi sjå litt på historia til husmannsplassane generelt. Før år 1720 var det svært få […]
Når vi tek vegen som går mot Rotvold, kjem vi dit ”Sjøbakken” låg. I 1875 var smeden Peder Sveinsson og Jakomina Jonsdotter plassfolk der. Dei fekk ei dotter, og navnet Jakomina likte dei så godt, at dei kalla dotter si og for det. I 1891 vart ”Sjøbakken” nedlagt som husmannsplass. Vi vandrar vidare til ”Syvsvedalen”. […]
I dag går vi fra Sysvedalen, over Bjønndalen, utover ”Halleran” mot Sjøbygda (Forsgrenda). Det som er spesielt med stien her, er at det er einaste leia ein kan kome fram i dette terrenget. Etter å ha passert hyttefeltet på Rotvold, kjem vi til ein lysning som ein gong har vore dyrkajord, ”Rotsveet”. Det ligg i […]
Når vi har fortært nistepakken oppe på ”Høghallaren”, starter vi opp att. No går stien langs ein fjellskrent med ei ur under. Vi får tru det går betre med oss enn med ein kar frå Sjøbygda som hadde vore på Vangshylla eit ærend. Der hadde han fortært sterke saker, og ballansen var vel heller dårleg, […]
– eigentleg er dette to grender: ”FORRSGRENDA” – som på 1800tallet hadde 6 heimar, i dag er det 3 som er fast busett. ”ULVINBAKKEN” – der var det også 6 heimar på 1800tallet, men i dag er det berre ein plass som har fast busetting. Men i begge grendene er det fleire sommarhus. I Ulvinbakken […]
Ved stien mellom Sjøenget og Mariaplassen står det ein lund med store almetrær. Går vi attende i tid – før 1800,var alm nærmast eit ”hellig ” treslag. Eit gamalt ordtak sa:”Eit almetre er meir verd enn heile skogen.” Grunnen var nok at barken på alm var ein viktig ingrediens når dei laga barkebrød. Furubark var […]
Peder Råen og kona, plassfolket på Rå (eller Råa som dei sa)kjem gåande på stien over berga frå Sjøbygda til Rå. Dei går kveldstur for å sjå og lukte våren her. For da som no – over berga her når blåveis og kvitveis står som ein skog – får du eit «vårkikk», av og nyte […]
I 1823, da Massi Olsdatter Rostad gifta seg med Jørgen Richter, stod det 3 tre i hagen på Rostad. Ei rogn som ho hadde planta som barn, ei osp og ei selje. Sidan vart det fylt på mange hundre lass med jord i hagen og på berga nedafor. Det vart planta ei mengde med tre […]
Når du har fått med deg det som står på oppslagstavla på Rostad tek du stien ned mot Rostadbakkan. Her gjekk husmennene til og frå arbeid på gården. Her gjekk ”krøttera” når dei skulle på beite, og her går du for å sjå og høyre. Rostadbakkan besto av ein liten koloni husmansplassar. Maria Hegdal Valberg […]
Vi er fortsatt i Rostadbakkan, nærare bestemt i Nerbakken. Den 5. april 1836, underskreiv (med iholden penn) Jakob Pedersen Rostadbakken, husmannskontrakt med Jørgen Richter, på at han skulle få overta halvdelen av plassen som Peder Jakobsen (faren) hadde, under visse forpliktelser: Han skulle betale 5 Speisidaler i årleg leie. Det skulle være forsvarleg gjærde rundt […]
Har du hatt det triveleg i ”Kveinbua”? Det var der vi skiltes sist. Du har nok høyrt vatnet som renn i bekken like bortanfor, (Kvernbekken) og så har du vel sett på den flotte ”Kveinhusmuren”, som var grunnmur for ei kvern, dreve av vatnet i bekken. ”Kveinhusmuren” er den einaste synlege rest av det som […]
Når vi går stien frå ”kveinbua”, forbi der saga sto, kjem vi gjennom eit plantefelt med furu. Kjem vi i august er furuplantene omkransa av rosa blomster som går over i purpurrau farge. Det er Geitramsen som dekorerer vår vei. Så kjem vi dit husmannsplassen Kvernbakken låg. Kring 1820 rydda Petter Kristian Brunech denne plassen. […]
Når vi går gammelvegen frå Hegdalsness, forstår vi dette var berre ein kjerreveg. Men når første bakken er unnajort, kjem vi til ei lita slette: ”Haugabakken”, dette var storåkeren i ”Nausthaugen”, ein husmannsplass litt lenger fram. Siste plassfolka her var Olive og Sivert Jørginus Arntsen. Sivert, f. 1836, for rundt på gardane og sydde kleda. Han tok 2 kroner for å sy ein dress. Når skreddaren kom måtte kjøkenbordet være ledig, for han sat oppå bordet når han sydde.
Vi går langs åkerkanten ned mot Hegdals-skjæra. Her stod det laksenot før, men no står det berre eit par jarnteiner utpå skjærspissen som var brukt til og feste landgarnet i. Men fint er det her bortover svaberga, der stien snor seg mellom einerbuskane. Dette har dei nok sett dei som har hytter her og. Ei […]
Vi har no forlenga kulturstien Vangshylla – Undersaker, til Håggåholmen. Vi skal no vandre den nye leia, fra det ene friområdet til eit anna: Simastøa – Haugen. Også her skal vi stoppe opp når vi passerer severdigheter av gamal og ny dato. Ved parkeringsplassen i Simastøa er det kartoppslag over kulturstien begge leiene. Det var […]
Det første kulturminnet vi møter når vi starter på ”Sjøbakkin”, er Naustjale. Det var to plasser som heitte det. Den eldste låg nærmast sjøen. I 1850 fekk Ola Sivertsønn og kona Olava rydde seg husmannsplass her. Det var søstra til Ola, Beret som var gardeigar. Ho var enke, og såleis hadde ho nok bruk for […]
Vi tek av frå ”Sjøvein” til høgre, da passerer vi der ”Asphaugen” låg. Dette var husmannsplassen som Sivert Larson og kona Ingeborg Anna Jystad fekk feste på i 1850, av mora, Beret, og stefaren Falkor. Dei hadde to døtre, Anna Bergite og Jonetta. Plassen dei rydda var forholdsvis stor for dei hadde ku i tillegg […]
Vi går langs elva eit stykke oppover til det kjem ei bru over elva. Eit lite stykke lenger opp er det ein foss,”Storfossen”. Elva som renn her, samlar vatn frå fleire grender her på Utøy. Derfor har elva mange navn: Hoinsåkervlva som den heiter her, deler seg like ovafor fossen. Der er det Kvamselva som […]
Når vi fortsetter vår vandring, og passerer fleire fritidshus, ser vi Kvamsholmen. Den er nok den eldste av husmannsplassane på Kvam. Den er nevnt alt i 1701, men er nok mye eldre. Her har det vori aktiviteter av mange slag i dei ulike tider: Fisket har vore dreve herfra til alle tider, kaiannlegg, saltutvinning, gårdsbruk, […]
Når vi er på Kvamsholmen, kjem ein ikkje unna ”Gamel – Hauberin” og sagbruket der. Dette var i den tida storindustri. Derfor må eg fortelle litt om denne mannen som fekk til så mye.
Når vi går frå Kvamsholmen, kjem vi forbi der det har stått ei saltbu. Nede ved sjøen er det ei grop i terrenget der sjøen renn inn når det er stor flo. Der demte dei att slik att sjøen vart verande der.
No skal vi vandre i fint og fredfullt skogsterreng på fine stier, der gran er det dominerande treslaget i forskelige utviklingstrinn. Fra spirende granfrø, plantefelt til hogstmoden skog. I ei tjønn fins det amfibier, i tretoppane syng fuglane og mellom trea leikar rev og hare ”sisten”, du må berre gå varsamt, sjå og lytte så opplever du alt.
Når vi går frå Kvilbua og Markaplassen kjem Revika som det blir sagt, eller Røvika som det skrives, til syne. Første gong ein finn garden omskrive er i 1490, da omtalt som Rørwiik.
Vi satte oss på ein benk i forrige vandring. Hustuftene etter husmannsplassen Øssebekken, som det seies til dagleg, ligg på sletta nedafor her. Når vi no sit her, skal eg fortelle litt om denne plassen. Navnet kjem truleg av ”aur” (ør), grusør i utløpet av Havelva. I 1865 dreiv Lorns og Margrete denne plassen. Lorns […]
Holmen, som ikkje er nokon holme, for den er jo landfast, men det er i nyare tid det er laga fylling så ein kan koma over om det er flo sjø. Men den har fleire navn: Haugen friområde, Volholmen, Hjulstadholmen,Jonholmen og Håggåhølmin.
Ute på holmen var det 3 husmannsplassar sist på 1800 tallet. Inne i grunnmurane på ein av plassane (Jon-plassen), er det laga ein gapahuk. Jon var fiskar og fjøskar på Sundnes.
Da fortsetter vi vår vandring. For lettare å koma ned av berget er det laga trapper ned på volden. Og over Volelva er det bru. Litt lenger fram låg det 2 husmansplassar for 100 år sidan. Det var Reina (Vollen) og litt nedafor Vol-voln.
No fortsetter vi turen langs fjæra. Mellom åkerkanten og flomålet ser vi fleire planteslag som trives her i overgangen mellom sjø og land: Som ulike strandengtyper, bl. a. saltsivengler og driftvoller. Lenger ut finnes salturt og havgras.
No fortsette vi opp over Sundnesnesset. (Litt pussig namn dersom ein går til tydinga av namnet Sundnes: Det søndre nesset. Da vert Sundnesnesset: Søndre ness nesset!)
Når vi går frå Jægtvolden tar vi stien mot Sundneshamna. Dette var leia dei gjekk når dei skulle på handel eller skulle ut å reise med «dampen».
«Hamnavegen» går frå Sundneshamna, forbi Sundnes og endar i riksv. 755. På dagens bildet ser vi i forgrunnen dei to kaiene og småbåthamna. I midten gamelkaia med lager-huset, i dag er det Stornes rederi som eig denne.
Når vi sit her på benken som minner om eit vikingeskip, går tankane lett attende i tid. Går vi berre 50 år attende, var det nytte-trafikk her på sjøen, særleg til Sundneshamna. Går vi enno 50 år attende, var det stor trafikk av jekter som frakta kalk frå Straumen.